Det hadde vært vått hele uka, og rapportene fra arrangøren gikk på at løypene holdt seg bra, men naturlig nok hadde noen våte partier. Det regnet så og si hele veien opp til Lillehammer også, og rett etter Vingrom åpnet slusene seg skikkelig. Om trasséen ikke var våt fra før så ble det den nå.
Ettersom det regnet jevnt valgte vi å parkere ved start for å kunne holde fortet i bilen så lenge som mulig. Det var sur vind i tillegg, så oppvarming ble i hovedsak gjort med varmeapparatet og rumpegrillen i bilen. Litt ekstra for å få igang beina ble gjort da jeg løp bort for å levere sekken med skift til transporten, så var det rett til start. Med dette og forholdene i betraktning var målet å klare samme tid som persen fra fjoråret (1:26:14).
Jeg kom litt for langt fram i pulja (Pulje 1) før start, og var litt nervøs for at jeg skulle bli dratt med i et tempo som ville legge opp til syrefest og kjempesprekk. Farta ut fra start virket likevel ikke avskrekkende og jeg var med langt fremme i pulja ut fra Birkebeiner skistadion og opp de første bakkene. Da hadde jeg lagt merke til at det ene partiet som pleide å være vått i denne delen av løypa, nå hadde utvidet seg til så og si hele denne delen av løypa, og jeg skjønte at dette kom til å bli klinete.
Treninga jeg hadde hatt hittil i år hadde stort sett bestått av lengde og mengde, og lite fart, så jeg måtte bare prøve å henge på etter beste evne. Og det gikk overraskende bra. Ved første drikkestasjon og passeringspunkt lå jeg ca 45 sekunder foran fjoråret og følte at det ikke hadde kostet for mye. Nå var det bare å holde meg i gruppa mi opp til toppunktet, før jeg erfaringsmessig skulle kunne plukke løpere inn mot mål.
Det skulle gjelde også i år, men ikke like mange som tidligere da jeg nå tydelig lå plasseringsmessig lenger fremme enn jeg har gjort før. De to siste passeringspunktene viste at jeg holdt omtrent samme avstand til fjorårets rekord og at jeg ville havne rundt 1:25:30. Men nå kom all mengdetreninga til sin rett. Jeg klarte å holde høy fart de siste 5 km, og med kø på de tørre kloppene var det bare å beine gjennom myr, gjørme og bekker for å ikke tape tid. Det holdt hele veien inn og nok en ny personlig rekord. Tiden ble 1:23:26, 9. plass i klassen og 107. plass totalt var jeg både overrasket og veldig fornøyd.
Jeg hadde vurdert sko litt frem og tilbake mellom Hoka Speedgoat og de gamle Adidas Adizero XC Boost, og endte på sistnevnte da de er lettere, sitter som støpt rundt foten (skapte trygghet med tanke på at de ikke skulle sitte igjen i ei myr) og slipper vannet raskere ut igjen. Nå skal det sies at jeg den siste kilometeren ble passert av en med Speedgoat, så det har vel noe å gjøre med med mannen i skoa også. Men om ikke Adidas kommer med en ny utgave av disse, så kan det nok hende at de dras frem om et år igjen. Hva næring angår tok jeg kun en liten slurk på 3 av 4 stasjoner, kun for å funkte ganen. Det var nok fuktighet i lufta til at dehydrering aldri var noe tema. Den fuktigheta gjorde også at starnummeret gikk delvis i oppløsning og dermed løsnet litt etter litt og til slutt måtte bæres i hendene over målstreken. Her må Birkens leverandør av startnummer bytte materialet til neste gang. Det er tross alt et terrengløp.
Summa summarum en god opplevelse og jeg gleder meg til 2018. Da skal jeg stille i elitepulja, det blir kult
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar