Blefjells Beste 2018

Etter kollapsen på Romeriksåsen på langs tidligere i sommer var jeg frustrert over at jeg nok en gang
fikk et løp ødelagt av problemer meg ernæringen. Samtidig var jeg bestemt på at det må finnes en
løsning og at det ikke er aktuelt å gi seg før jeg har funnet den løsningen. Jeg fikk derfor meldt meg
på et nytt løp, Blefjells Beste, som lot seg kombinere med en tur til vestlandet for å besøke familie.
Blefjells Beste er et 57km langt løp i fjellet på mellom 500 og 1300 moh. Teorien jeg ville teste var om
et høyere inntak av salt ville være til hjelp for at maten jeg spiser under løp går videre ned i tarmen
fra magesekken og at væsken jeg inntar faktisk blir tatt opp. Jeg bunkret derfor opp med salttabletter
som jeg planla å innta relativt hyppig helt fra starten av løpet.

Det var fantastisk vær og alt lå til rette for en herlig dag i fjellet. Fra start tok jeg det meget pent og
rolig og passet på at jeg ikke skulle åpne for hardt. Eneste målsetting var egentlig å komme meg
gjennom løypa uten oppkast. Etter 50 minutter tar jeg den første salttabletten og passer samtidig på
å få i meg en del væske. Jeg spiser også en halv energibar. Dette fungerer fint, men det bruker det
alltid å gjøre så tidlig i et løp, så dette var ingen bekreftelse på teorien. Både kropp og bein føles bra,
så på vei opp mot den første toppen (Viermyrnuten 1213moh) øker jeg tempoet noe. Løypa går
videre i omtrent samme høyde bort til Åklinuten og på vei dit har vi panoramautsikt mot
Gaustadtoppen som ligger badet i sol. Vi har i grunnen utsikt til store deler av Sør-Norge fra dette
partiet av løypa, men jeg er for dårlig kjent til å vite hva det var jeg så. Flott var det uansett! Etter
Åklinuten beveget vi oss ned i terrenget igjen og kommer inn i myrområder. Her går deler av traseen
utenfor stier, men merkingen var helt strålende og terrenget tørt, så det gikk lekende lett. Etter noen
km begynner vi stigningen opp mot Eriksbu på flott T-merket sti. Jeg har nå runda 20 km og merker at
jeg har behov for mer næring. Salttablett nr. 2 blei inntatt etter ca.2,5 time, også dette uten problem,
men jeg kjenner at jeg må ha noe å spise. Jeg dytter innpå litt mat og en halv gel og kjenner straks at
dette ikke er noe magen setter pris på. Samtidig kjenner jeg at jeg må på do og det er jo et meget
positivt tegn, da det betyr at noe har kommet seg videre fra magen til tarmen. På Eriksbu inntar jeg
utedoen, en meget flott utedo med anatomisk korrekt utformet dosete i isopor. Den er så behagelig
at det er litt vemodig å skulle gå derifra, men jeg må videre. På vei videre fra Eriksbu kjenner jeg raskt
at jeg er nære på å måtte kaste opp, og siden målet for dagen var å unngå dette, velger jeg å sette
meg ned og la kropp og mage få hvile litt. Det virker og etter ca.10 minutter legger jeg i vei videre. Nå
går det dessverre langt tyngre og saktere enn det gjorde i starten og dette er utrolig frustrerende
siden beina kjennes gode. Jeg må med jevne mellomrom ta meg pauser for å få kontroll på magen og
all form for inntak av vann og næring er utfordrende. Dette gjør at jeg tar til meg mindre næring og
sjeldnere. Det gjør at jeg får perioder uten mageproblemer og jeg kan øke tempoet og få litt flyt.
Dessverre er dette som å tisse i buksa på vinteren, det er kortvarig moro og jeg må svi for dette mot
slutten av løpet.

Etter mange pauser og frustrasjon over magen, men også noen gode sekvenser med flyt, kommer jeg
endelig til løypas høyeste punkt på Store Ble (1342moh). Jeg føler meg nå i ganske god form og har
fått ferten av en del av de som har passert meg når jeg har hatt pauser. På vei nedover holder jeg
jevn og god fart og tar igjen en del løpere. Dessverre har jeg glemt/fortrengt/unngått å spise noe
særlig den siste timen og dette får jeg svi for når vi når 40 km. Jeg tømmer i meg en del vann ved en
bekk og umiddelbart kjenner jeg at magen er lite fornøyd med det valget. Jeg burde selvsagt tatt
salttablett også, men dette glemte jeg litt bort. De neste par kilometerne må jeg derfor gå og når vi
igjen skjærer ut av stien for å bevege oss over heiene og myrene, kjenner jeg at jeg må ha en pause.
Jeg legger meg ned og forsøker å nyte været, naturen og hele situasjonen. Til tross for en del ubehag,
så har jeg det tross alt ganske fantastisk når jeg får oppleve og nyte all den flotte naturen. Jeg føler
meg privilegert og dupper av et lite øyeblikk før jeg bestemmer meg for at det bare er å komme seg
til mål. I det jeg reiser meg opp og tar på sekken kjenner jeg at magen fortsatt ikke er helt god og
etter 10 meter kommer den obligatoriske oppkastrunden. Nederlaget er et faktum og jeg mister litt
motivasjonen der og da. Skal det aldri gå?! Samtidig registrerte jeg at det som kom opp kun var vann
fra den siste styrten av vann jeg gjorde og det betyr at det andre jeg hadde spist på turen hadde blitt
tatt opp. Det er et stort pluss og et langt steg i riktig retning!

Det var nå ca. 15km igjen og jeg begynte å merke at jeg hadde fått i meg for lite næring. Jeg valgte
likevel og ha en stabil mage og lite næring, noe som gir et naturlig lavt tempo. Jeg gikk og småløp om
hverandre og tok meg til og med tid til et bad i en veldig fristende elv. De siste kilometerne var på
grusvei og her klarte jeg å løpe hele veien siden beina fortsatt var fine. Jeg kom i mål på 10 timer og
30 minutter. Langt dårligere enn jeg burde klare, men ut i fra hvordan magen fungerte så var det helt
greit. Fordelen med rolige turer og mange pauser er at muskulaturen ikke blir så kjørt som den ellers
ville blitt. Jeg var derfor ganske pigg i beina etter løpet og dagen etter kjente jeg nesten ingenting.
Man må ta med seg det positive man kan.

Teorien med saltinntak blei delvis bekreftet og jeg er nå supermotivert for å teste videre på dette.

Eirik