2150 Kondisjonsidrettslag: Åsnes Expedition Amundsen 2020

Åsnes Expedition Amundsen 2020

I min leten etter langvarige aktiviteter, kom jeg for noen år siden over Expedition Amundsen som et alternativ på ski. Det er et ekspedisjonsløp der deltakerne må ha med seg pulk og utstyr til å klare seg i fjellet i flere dager. For meg hørtes dette ut som den perfekte kombinasjonen av langvarig aktivitet og skikkelig tur. I fjor høst tok jeg sjansen og søkte om en plass, da det kun er 200 som får mulighet til å delta hvert år. Kriteriene for å være med er at du må ha noe erfaring og kunnskap om å ferdes i fjellet og å håndtere telt, brenner, GPS osv. Jeg kunne ikke skryte på meg all verdens erfaring fra fjellheimen, men noen turer har det blitt i årenes løp. Jeg var en av de heldige og fikk etter noen uker beskjed om at jeg hadde fått plass. Lykkelig og glad gikk realitetene gradvis opp for meg, jeg hadde ikke oversikt over alt utstyret vi måtte ha og jeg var ikke trent for å gå med tung pulk.

Etter noen måneder med innkjøp og lån av utstyr, trekking av dekk og en skitur med testing av utstyr, var jeg klar for turen fra Haukeliseter til Maurset i Eidfjord. Vel, «klar» er litt relativt. Det skulle vise seg at jeg i løpet av turen skulle gjøre meg noen nyttige erfaringer til seinere turer. Allerede på innsjekkinga forstod jeg at jeg kanskje hadde tatt litt lett på denne turen. Jeg fikk raskt inntrykk av at mange andre hadde et mer gjennomtenkt innhold i pulken enn meg. Lista over utstyr vi måtte ha med var lang og jeg hadde ganske slavisk forholdt meg til denne. Med unntak av litt ekstra klær, hadde jeg ikke med hverken mer eller mindre. For å få pulkens totalvekt opp i de påkrevde 40kg, hadde jeg til og med tatt med meg en 10kg vektskive. Alt utstyr skulle kontrolleres og jeg måtte derfor pakke ut alt av pulken og vise fram at jeg hadde det med. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene og opplegget var hel-proft.

Pulken ble veid, 46,8kg, pakket sammen og sendt av gårde sånn at jeg kunne plukke den opp ved starten dagen etter. På kvelden var det pre-race møte der ruta ble gjennomgått og evt. ting vi måtte være OBS på blei bemerket. Været var meldt veldig bra i år, så det var få hensyn vi måtte ta. Det blei derimot påpekt flere ganger hvor krevende og tøft dette ville bli, noe jeg ikke hadde tatt særlig inn over meg før det møtet. Jeg har en tendens til å tenke at alt er lett, inntil det motsatte er bevist. Nå kom tvilen inn over meg og jeg var litt nervøs for at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Jeg kom meg i seng og tenkte at jeg i alle fall burde være uthvilt til oppgaven som ventet.

Etter en solid frokost og en 3 timers busstur fra Eidfjord til Haukeliseter, fant jeg etter hvert skiene og pulken og kunne gjøre de siste forberedelsene. Mine siste forberedelser gikk ut på å sjekke ut vaflene til fjellstua og de var såpass gode at jeg gikk for 2. Dette medførte igjen at jeg fikk litt dårlig tid til starten og jeg rakk akkurat å krysse veien og komme opp snøkanten da startskuddet gikk. Køen var lang, så jeg hadde god tid til å ta på meg skia og rusle bakerst i køen. At den første bakken skulle være tøff, hadde jeg forstått. I min naivitet og manglende erfaring med å gå med pulk i fjellet, hadde jeg valgt korte feller på skia. Feller er feller hadde jeg tenk og satte i gang på bakken med friskt mot. Det var ikke mange meterne jeg hadde gått før jeg forstod at dette ville bli en lang bakke. Pulken var utrolig tung, selv om jeg gikk bakerst var sporet løst og snøen dyp, de korte fellene gjorde ikke den jobben jeg hadde sett for meg at de skulle gjøre og jeg hadde i praksis null feste. Derfor måtte jeg ut i fiskebein ganske tidlig og i dyp løs snø er ikke det ideelt. Etter å ha kava meg opp halve bakken og sett de aller fleste forsvinne over toppen, måtte jeg krype til korset og stoppe for å legge på lange feller. Turens første nederlag. Jeg stod på utstilling for alle lagene som skulle starte en time etter oss og var han idioten som ikke hadde skjønt at man MÅ ha lange feller første del av Expedition Amundsen. Det stod sikkert som punkt 1 i guiden for førstegangsdeltagere, men som nevnt tidligere vil jeg finne ut av det sjøl.

Etter å ha fått på lange feller gikk det langt bedre og jeg kom meg greit opp til toppen. Skjønt, topp og topp. Dette var bare den første av en rekke stigninger på turens første halvdel. Livet blei allikevel langt greiere når jeg hadde skikkelig feste. Da kunne jeg bare labbe i vei sånn som jeg hadde sett for meg. Det tok ikke lang tid før jeg fant flyten og pulken kjentes plutselig ikke så tung ut likevel. Akkurat da jeg følte at jeg var ordentlig i gang og hadde begynt å ta igjen de nærmeste deltagerne, fikk jeg kjenning med gnagsår på hælene. På min eneste testtur, 3 uker i forveien, hadde jeg for første gang i mitt liv fått gnagsår med fjellskistøvlene mine. Den gangen hadde jeg glemt å ta på nylonstrømpe innerst mot huden, men det hadde jeg gjort nå og trodde derfor at problemet var løst. Nok en gang naivt tenkt. Gnagsår etter et par kilometer er svært lite gunstig på en tur på nærmere 100km, så jeg stoppa og satte på compeed. Problem solved! Imens jeg stod barbeint og ordna med compeed blei jeg passert av første lag, altså de som starta en time etter meg. Ikke underverker for sjøltilliten, men ikke noe jeg fikk gjort noe med. Det var bare å komme i gang igjen og finne flyten. Etter en lang og seig stigning tok jeg igjen en gjeng på toppen som mente at nå var det bare å ta av langfellene. Jeg var ikke vond å be og skifta over til kortfeller igjen. Terrenget videre inn til første sjekkpunkt varierte nå mellom flate strekker over vann og korte stigninger og nedkjøringer. Jeg fant flyten, koste meg, blei tatt igjen av noen lag, men tok også igjen flere som gikk individuelt. Jeg måtte finne fram hodelykta, men kom fram til sjekkpunktet ikke lenge etterpå. Litt under 6 timer på første etappen til Hellevassbu var omtrent som planlagt på forhånd, til tross for mye kløning på starten.

Jeg hadde på forhånd vurdert om jeg skulle gå gjennom første sjekkpunkt uten pause, men kjente at jeg måtte spise, så jeg bestemte meg for en times pause. Det begynte å bli kaldt og vinden hadde tatt seg opp. Telt virka likevel litt unødvendig å sette opp for en times stopp, men jeg blei anbefalt av en vakt om å gjøre det likevel. Greit nok, teltet hadde jeg gjort klart på forhånd med stengene allerede halvveis tredd i, så det burde gå raskt. Neida! Jeg klarte ikke å sette to av stengene fast i holderen. Jeg prøvde og prøvde, strakk i teltet, brukte krefter, men fikk ikke driten ned i holderen. Så der stod jeg, midt i teltleiren, omringet av rutinerte fjellfolk som smalt opp teltene sine på 2 minutter. Nok en gang som en idiot. Etter 10 minutter ga jeg bare opp. Rulla sammen teltet igjen og satte meg oppå soveposen min inni beddingen(pose der liggeunderlag og sovepose ligger utslått og som festes på toppen av pulken. Med dunjakka på holdt jeg varmen helt OK imens jeg fikk varma meg litt mat og fylt på med litt næring. Skamfull pakka jeg raskt sammen og forlot camp etter en drøy time. Den neste etappen gikk i stor grad med til å gruble på hvordan jeg nå skulle løse hvile på resten av turen, uten telt. Vind og temperatur var nå sånn at man helst ville hatt et telt, men jeg slo meg til ro med at jeg skulle klare meg fint ved å lage en liten le-vegg av snø, og ta en vindsekk rundt soveposen. Varmen var heller ikke problemet. Derimot det å være han tullingen som melder seg på Amundsen, men ikke klarer å sette opp teltet sitt, det var en merkelapp jeg gjerne ville slippe å få. I tillegg veit man aldri med været til fjells, så det å kunne sette opp et telt hvis det skulle bli for ille, er et must.

Kanskje var det all grublingen som fikk tida til å gå fort, men jeg synes etappen fra Hellevassbu til Litlos gikk overraskende greit. Dessuten var jeg en av få som kun tok en times pause på Hellevass, så plutselig lå jeg ganske langt framme i feltet. Eneste utfordringen med den etappen var at de siste kilometerne til Litlos går i flatt terreng og på Litlos har de verdens sterkeste utelampe. Altså, man ser utelampa/lyskasteren på Litlos flere kilometer før man er der. Og med pulk og feller så tar flere kilometer fort over en time. Det er sånn at man lurer på om man ser syner eller om lyset beveger seg vekk fra deg. Man kommer liksom aldri nærmere. Omsider kom jeg fram og jeg tenkte at jeg måtte gjøre ett forsøk til med teltet før jeg gikk til plan b. Det var nå blitt midnatt og nesten 12 timer siden start. Jeg var sliten og trøtt og ville bare legge meg litt ned og sove et par timer. På mirakuløst vis fikk jeg teltet opp på første forsøk uten noen problemer. Hva som skjedde på Hellevassbu er et mysterium, men jeg stupte nå opp i soveposen, med skibuksa, og slokna ganske raskt. Det blei et par timer med dårlig søvn, litt teiping av såre hæler som overhodet ikke hadde blitt ordna av litt compeed og jeg dytta i meg Smash. Planen var at jeg skulle hvile så lenge jeg følte behov for og da det nærma seg 3 timer fant jeg ut at det bare var å komme seg videre. Jeg var fortsatt litt groggy da jeg pakka og ting tok lengre tid enn jeg hadde regna med. Jeg var derfor ikke ute av camp før det hadde gått nesten 4 timer.

Det var nå midt på natta og det blåste ganske friskt. Jeg hadde ganske god kjenning til gnagsårene og brukte litt tid på å «gå de til» etter pauser. Ikke lenge etter at jeg hadde gått ut fra camp, hørte jeg et lite klikk da jeg strakk litt på meg. GPSen hadde jeg i et nøkkelbånd rundt halsen og innenfor jakka, og det kunne høres ut som om låsen på båndet gikk opp. Derfor stakk jeg hånda innafor jakka og sjekket at GPSen var der den skulle. Etter en times tid stoppet jeg for å drikke. I mangel av en bedre løsning hadde jeg drikke på termoser i pulken og jeg måtte derfor ta av trekk-selen med magebelte og gå bak i pulken. Jeg drakk, men det blåste mye og var kaldt, så jeg skyndte meg å gå videre for ikke å bli for kald. Det aller meste av turen var det enkelt å følge sporene til de som gikk foran meg, men enkelte steder hadde det føyka igjen og var vanskeligere å se. Derfor sjekka jeg av og til GPSen bare for å være sikker og for å se hvor langt det var igjen til neste sjekkpunkt. Da jeg tidlig på morgenen skulle se hvor langt det var igjen til Viersla, fant jeg ikke GPSen. Jeg konkluderte raskt med at den måtte ha falt ut på drikkestoppen da jeg løsnet magebeltet på selen. Nøkkelbåndet gikk nok opp da jeg hørte lyden. Jeg var nå han dusten som ikke greide å sette opp telt, ikke brukte lange feller fra start og i tillegg hadde mista GPSen.

Heldigvis hadde det slutta å snø, så sporene var greie å følge. Jeg satsa på at det ville holde seg slik resten av turen. Dessuten hadde jeg kart og kompass, så jeg skulle alltids klare å finne veien. Ferden inn til Viersla gikk i soloppgang og over den siste lange myra inn til camp var det ganske majestetisk. Sola skinte fra klar himmel, vinden blåste lett snø bortover den slette, harde snøen og jeg fikk litt følelsen av å være på skikkelig ekspedisjon. Det var fantastisk å få en klem fra crewet på Viersla da jeg ankom, vel vitende om at her skulle jeg ha 4 gode timer med hvile. Teltet smatt opp lett som bare det og jeg fikk ordna meg på plass med det jeg skulle raskt og greit. Planen var å spise, smelte vann og sove. Jeg starta derfor å fyre brenner med en gang, men nok en gang blei det kløning. Alt virka som vanlig helt til forvarminga var ferdig og jeg skulle skru opp intensiteten. Da brant det i 5-10 sekunder før den begynte å fuske og døde ut. Etter gjentatte forsøk ga jeg opp og la meg til å sove. Jeg veit ikke hvor lenge jeg sov, men jeg våkna av at sola varma ryggen min gjennom teltduken. Magisk følelse! Jeg hadde ca.en halv liter drikke igjen og det skulle jeg ha drukket opp under hvilen, så jeg trengte minimum 1 liter nytt vann til resten av turen. Å få i gang brenneren var derfor essensielt. Jeg forsøkte på nytt og etter noen mislykka forsøk pumpa jeg, i desperasjon, opp masse trykk på bensinflaska og vips så brant det som bare det. Snø blei smelta, mat blei spist og med unntak av manglende GPS, så var det meste helt nydelig. Været var fantastisk, så jeg bekymra meg ikke for at det skulle bli vanskelig å finne veien. Dessuten lå jeg greit an tidsmessig, altså jeg hadde mange både foran og bak meg i løypa. Det var derfor liten fare for at jeg skulle havne helt aleine på siste etappen.

Jeg var pakket og klar i god tid før det var gått 4 timer og måtte vente litt på å få tilbake passet mitt sånn at jeg kunne dra videre. Jeg øynet muligheten for å komme i mål på under 30 timer, noe som ville vært bedre enn jeg hadde tenkt på forhånd. Starten av etappen gikk fint og vær og landskap var upåklagelig. Kroppen føltes helt grei til å ha vært i aktivitet i ca.24 timer.

Det skulle imidlertid ikke gå så lenge før jeg merket at det var smått med krefter. Terrenget var nå slakt og det lå egentlig til rette for å kunne gå på litt. Men med kortfeller under skiene er det ikke mye å hente på glien. I tillegg føltes det som om pulken lugga og bremsa meg hver gang jeg traff på litt fokk-snø. Og det gjorde jeg hele tiden. Ikke mye snø, men litt løs snø som blåste inn i sporet fra løperen før meg. Den siste etappen er den lengste, men i tillegg den antatt enkleste. For meg blei det den mest krevende, både psykisk og fysisk. Mot slutten var det kun tanken om at hvert steg framover var ett steg nærmere å bli ferdig, som dreiv meg. Jeg var møkka lei alt sammen og ergra meg voldsomt over at jeg ikke hadde et par ski med smurning eller som var smørefri. Når det var lange utforkjøringer stoppa jeg, tok av skia, tok av fellene, satte på skia igjen, kjørte ned, stoppa, tok av skia, satte på fellene og satte på skiene igjen. Dette gidder man ikke så mange ganger, så siste stykket inn til mål gikk jeg i oppkjørte skispor med feller på. Det var en fantastisk følelse å krysse målstreken. Først og fremst fordi jeg var sliten og drittlei, men også fordi jeg var litt fornøyd med å ha klart turen relativt greit til tross for mye kløning.

Etter en natts søvn på hotellet var jeg allerede motivert og klar for å prøve igjen. Det var så mange ting jeg erfarte og lærte av under turen, at jeg er nødt til å gjøre det en gang til. En av forbedringsområdene er at jeg skal ha nye skistøvler. Det første jeg gjorde lørdags morgen var å gå til den lokale Coopen og kjøpe meg fora skinntøfler. Røverkjøp som fungerte som utesko for meg den neste uka.