2150 Kondisjonsidrettslag: Birken 100

Folk har ulike mål i livet og ulike ting som motiverer dem. For min del lar jeg meg motivere av mentale utfordringer basert på langvarig fysisk aktivitet. Hvor langvarig og hvor utfordrende varierer, men det må være såpass langt og utfordrende at jeg er usikker på om jeg på det aktuelle tidspunktet faktisk er i stand til å få det til. Som oftest går jeg til verket i den tro at jeg skal klare det, LETT, men likevel med en usikkerhet kilende i magen.

Birken er et velkjent begrep for det norske folk og jeg har i likhet med mange andre latt meg lokke av tanken på å komme meg over fjellet fra Rena til Lillehammer på både ski og sykkel. Dette har opp gjennom årene blitt gjort flere ganger og det er etter hvert lite spenning knyttet til om jeg skal klare å komme meg til mål. Jeg har forsøkt å forbedre tidene mine flere ganger og har for så vidt lyktes med det, men uten at tidene er i stand til å imponere noen. Med hovedfokus på å løpe langt har ski og sykkel blitt kraftig nedprioritert i treningshverdagen og det er derfor ikke så merkelig at jeg ikke suser over fjellet. Jeg måtte derfor finne på noe nytt som kunne gi birken den utfordringen jeg stadig er på leiting etter. «Hvorfor måtte du det?» tenker du. Vel, det har blitt en tradisjon med en sosialtur til Sjusjøen i birkenhelga og da kan jeg likegodt forsøke å utnytte den helga så godt som mulig til fysisk aktivitet.

Jeg har tidligere år lekt med tanken på å utvide birken på ski med min egen ultra-variant. Formatet har jeg endret flere ganger, men jeg landet til slutt på en variant der jeg skulle starte på Rena kvelden før fredags-birken og gå tur/retur Lillehammer før jeg stilte til start fredags morgen. Det vil altså si birken 3 ganger, hvis man fullfører. Det gir totalt 162km, altså rett over 100 miles som er en velkjent distanse i ultraløping. Dette gir utfordringer på flere plan og man må jobbe med seg sjøl både fysisk og mentalt.

For folk flest vil dette trolig høres ut som idioti, men for de som lefler litt eller mye med ultraløping eller lignende aktiviteter, så forstår dere greia her. 100 miles på ski er ikke sammenlignbart med 100 miles til fots. Løping er langt mer krevende fysisk og på ski får man mange muligheter til å hvile og variere hvilke muskelgrupper man belaster mest. Dette blei derfor ikke noen stor fysisk utfordring. Mentalt var det derimot mer utfordrende. Det var flere momenter som spilte inn:

1. Jeg starta på kvelden og hadde allerede vært våken i over 13 timer da jeg gikk fra Rena 19.45 torsdag kveld.

2. Å gå aleine på natta kan være tøft når man er trøtt, men det kan også være helt nydelig. Dette skifter gjerne flere ganger i løpet av en slik tur.

3. Snu og gå tilbake der jeg allerede hadde gått. Dette er for meg en mental utfordring som jeg takler dårlig.

Jeg hadde tatt høyde for å bruke 6 timer hver vei og hadde lagt inn 1 time buffer før start fra Rena fredags morgen. Totalt 19 timer i tillegg til de drøyt 13 jeg allerede hadde vært våken. Jeg hadde ikke tenkt for mye på dette aspektet og var innstilt på at det MÅTTE jeg bare takle. Det blei likevel tøffere enn jeg hadde trodd, spesielt på den første etappen over til Lillehammer. De første 8-9 kilometerne gikk rolig og kontrollert opp til Skramstadsætra. Jeg møtte løypekjøreren etter 3 km som ba meg pent om å ikke gå i sporene før de hadde fått satt seg litt bedre. Ikke optimalt siden det er motbakke nesten hele veien, men høflig som jeg er holdt jeg meg utenfor sporene et par kilometer. Fra Skramstadsætra går det slakt innover fjellet før løypa stiger opp til Dølfjellet. Her kom tåka snikende og jeg så ikke stort mer enn sporet 20-30 meter foran meg. Dette varte over hele Raudfjellet og gjorde at jeg mista helt inntrykket av hvor langt jeg gikk og hvor jeg var. Plutselig begynte det å helle nedover og jeg var på vei ned mot Kvarstaddammen. Det betyr også at man er halvveis i traseen og det var helt greit, for jeg var allerede ganske trøtt og litt lei av å gå på ski. At man får små nedturer mentalt er helt vanlig, men denne nedturen hadde kommet tidligere enn den burde og det var i seg sjøl ganske demotiverende. Ved Kvarstad hadde jeg et håp om at det hadde møtt opp en liten support-gjeng, men der var det helt mørkt og folketomt. Nok en liten skuffelse. Jeg var på vei inn i en fase der jeg begynner å fable om grunner til at jeg bør bryte. Jobber da med å legitimere for meg sjøl at det er like greit, faktisk det lureste, å bryte av hele dritten. Jeg er godt vant til denne fasen og klarte å jobbe den av meg på vei opp mot Midtfjellet. Nå så jeg også lysene fra Sjusjøen som lyste opp himmelen på andre siden av fjellet. Tåka var borte og plutselig klarte jeg å ta inn over meg hvor fantastisk privilegert jeg var som fikk oppleve dette. Kilometerne inn til Sjusjøen gikk veldig greit og på Sjusjøen visste jeg at noen venta på meg med en drop-bag med mat og drikke.

Karianne og Arnt venta på Skistadion og det var veldig hyggelig å se dem. Jeg var fortsatt trøtt og jeg hadde enda ikke fullført èn etappe enda. Etter å ha fått i meg litt mat og fylt opp med mat og drikke i sekken var det bare å komme seg videre. Jeg var ikke høy i hatten da jeg la i vei videre mot Lillehammer. Jeg hadde nå 12-13 km med nedover og flatt som skulle forseres før jeg var i mål og kunne snu for å få de samme kilometerne som motbakke. Turen ned gikk raskt og greit og det var godt å komme inn på stadion og gå over målstreken. Der var det bare å snu og starte på turen tilbake. Motivasjonen hadde nå endelig kommet snikende på og jeg så langt lysere på oppgaven som lå foran meg. En etappe unnagjort, neste mål var å komme seg tilbake til Rena på en så billig måte som mulig, men uten at det tok for lang tid. Jeg hadde psyka meg opp til etappen fra Lillehammer til Sjusjøen og derfor gikk egentlig den delen bedre enn fryktet. Og har man først kommet seg opp til Sjusjøen, så er det ganske enkelt terreng tilbake til Kvarstad og da er man jo nesten halvveis tilbake til Rena. Del-etappene gikk lettere enn jeg hadde venta, dagslyset kom gradvis tilbake, tåka var nesten helt borte og jeg følte at jeg gikk veldig billig og enkelt. Tanken på at jeg ville få et par timer hvile på Rena før starten på fredagsbirken ga meg ekstra krefter. Jeg sklei over startstreken på Rena 06.38, rett under 11 timer etter at jeg hadde startet.

Am I cool or what?! På Rena etter 2 av 3 etapper

Etter å ha fått på meg tørt tøy og spist litt, la jeg meg til å sove bak den ene disken til Sport1 i varmeteltet. Det blei bare 15minutter, men de gjorde veldig godt. Tilbake til Lillehammer skulle jeg få følge av min svoger, Affen. Han hadde ankommet Rena og vi gjorde oss klare til å starte 09.05. Jeg følte meg uforskamma pigg og tenkte at dette kom til å bli den enkleste turen til nå. Sånn skulle det ikke bli og det tok ikke mange kilometerne ut fra start før jeg innså det. Heldigvis er det mye hjelp i gå sammen med andre og det var en god støtte å ha Affen med meg. Turen tilbake til Lillehammer husker jeg ærlig talt ikke så mange detaljer i fra. Og det er kanskje like greit. Jeg var sliten og tom for krefter og fokuserte alt på å holde jevn framdrift. Vi kom oss til mål uten dramatikk og jeg kjente på en form for lettelse over at jeg hadde klart å gjennomføre mitt lille prosjekt/forsøk uten problemer med næringsinntak eller kropp. Jeg følte meg faktisk ganske uberørt.

Nå skal fokuset flyttes over til NM i vannsklie, før en rekke ultra-løp kommer opp utover våren. Jeg foretrekker helt klart joggesko framfor skisko!