DNF

Nederst på resultatlistene ser man det. Under alle de som har fått en plassering. Selv etter den som kom aller sist i mål. DNF. Noen ganger er de få, andre ganger er det mange som har denne forkortelsen foran navnet sitt, der det egentlig skulle vært et tall. Men nederst på lista er de alltid. For de som ikke vet hva denne forkortelsen står for, så er det engelsk og står for Did Not Finish. DNF. Dette er altså stempelet man setter på de som trodde de skulle klare noe, men som åpenbart ikke fikk det til. De som trodde så godt om seg sjøl at de meldte seg på en konkurranse for så å oppdage at de ikke hadde det som skulle til for å gjennomføre. DNF. Beviset på manglende selvinnsikt. Det soleklare beviset på at man ikke har lagt ned den jobben som man burde gjort før man startet. DNF. For de som ikke evner å ha det litt vondt. For de mentalt svake som ikke tåler motgang. DNF. Skammens stempel.

Selvsagt er ikke alt dette helt riktig, men det er slik jeg føler en DNF for min egen del. Jeg lever etter min egen oppfatning et svært privilegert liv og har lite å bekymre meg for i hverdagen. En DNF er derfor noe av det tyngre jeg opplever og i disse åpenhetstider ønsker jeg å sette et ekstra fokus på mine følelser rundt dette. Jeg vil være stemmen til alle dere som har opplevd en DNF og til alle dere som kommer til å oppleve det. Det er viktig å vie oppmerksomhet til noe som alt for ofte blir tia ned, gjemt bort og skjult så godt det lar seg gjøre. Åpenhet er viktig, selv om jeg neppe blir noen Mala eller får invitasjon til Lindmo av dette.

Jeg har siden jeg starta å løpe ultraløp i november 2015, kasta inn håndkle på flere løp. For min del har det utelukkende vært ett gjentagende problem, næring. Jeg skal ikke bruke tid på det, men mangel på næringsinntak/-opptak er lite forenelig med lange og krevende løp. Jeg vender uansett alltid tilbake og er stadig optimistisk på at det blir bedre neste gang. Kanskje er det mitt ubekymra liv som nærmest presser meg til å oppsøke ubehag? Uansett, skuffelsen over meg sjøl er like stor hver gang og i tillegg kommer skammen. Janteloven blinker med store neonbokstaver inne i hodet mitt. Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du duger til noe. Det hjelper ikke å fortelle meg sjøl at jeg ER godt nok trent, har psyke til å presse meg gjennom tunge perioder eller tåler smerten og ubehaget, så lenge det står DNF foran navnet mitt. Nederst på resultatlista. Under siste løper i mål. Da kjenner jeg kun på skam.

For meg består en DNF av flere faser.

Første fase er en lang prosess der jeg kjemper en mental kamp mot meg sjøl om hvorvidt det er riktig å gi seg eller ikke. Da foregår det en voldsom debatt der argumentene hagler fra begge sider oppe i hodet mitt. Det kan være en ganske opphetet ordveksling og retorikken til DNF-siden vil av mange kunne betegnes som ufin. Denne debatten finner først sted etter at det har blitt drevet lobbyvirksomhet en god stund der spesielt representantene fra «ta deg sammen» er aktive. Når DNF har vunnet og jeg har bestemt meg for å bryte, utløser dette en enorm lettelse og motivasjon til å bare komme meg til nærmeste punkt så fort som mulig. Denne lettelsen er fantastisk, men virker på nøyaktig samme måte som å pisse i buksa. Det går fort over i ubehag og irritasjon over valget man tok. Her tar jeg for gitt at det av ulike årsaker er helt riktig å gi seg og muligens det eneste riktige.

Likevel går man nå over i den andre fasen. Irritasjon og frustrasjon. I denne fasen kjenner jeg på frustrasjonen rundt at kroppen/hodet ikke fungerte som de burde. Hva gjorde jeg galt? For lite mat, for mye mat, feil mat? Åpna jeg for hardt? Jeg kunne jo klart dette hvis bare… Og jeg som hadde gleda meg til turen. Denne fasen preges av legitimering av at jeg måtte bryte. Det er viktig å få bekrefta at det var eneste mulighet og at jeg ikke hadde noe annet valg. Dette gjør at man enklere takler den andre fasen. At andre også bryter er til stor hjelp og gir argumentene dine større kredibilitet. Jeg tror i alle fall det sjøl. Fase to er likevel bare en prosess på veien mot den uunngåelige tredje fasen.

Fase tre er skammens fase. Da har man landa litt mentalt og jeg begynner å reflektere. Jeg ser på resultatlista at det var veldig mange som var sterkere enn meg, både fysisk og psykisk. Det hjelper ikke noe hva slags argumenter og grunner jeg måtte ha. Det står fortsatt DNF foran navnet mitt. Nederst på lista. Under sistemann. Det er i denne fasen jeg befinner meg når jeg skriver dette. Jeg har brutt Xreid 2019. På CP1. Drøyt 30km. Det er jo ikke lengre enn en koselig søndagstur. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som IKKE hadde klart det. Likevel føltes det som en seier for meg å komme til CP. Jeg skal ikke tro at jeg er noe! 30km, da mangla det nesten 100km på å komme til mål. 100km! Og jeg kollapsa etter drøyt 30.

«Du skal ikke tro at du er like meget som oss». Jo, Aksel Sandemose, visst pokker tror jeg at jeg har det i meg. Det er disse nederlagene som driver meg videre. Det er dette som motiverer meg til å prøve igjen. Når jeg står skamfull på festplassen i Bergen og bittert klapper for de som fullførte hele løpet. Da vokser det fram en liten faen i meg, som gjennom all skammen sier at neste gang, da står jeg der også. Jeg kan klare det, jeg skal klare det.