KRSultra og SMVE.

Etter ultraløp har jeg ofte et stort behov for å skrive løpet ut av hodet. Det er mange tanker og følelser som rører seg etter mange timers løping, men ikke så mange å dele de med. Altså, det er mange jeg kan dele det med, men få som virkelig forstår hva jeg mener eller som kan relatere seg til det jeg føler. Det er for så vidt helt greit og veldig forståelig, og derfor har jeg valgt å skrive løpet ut av hodet og systemet. Etter årets to første ultraløp har ikke dette behovet vært så stort. Jeg klarer ikke å sette fingeren på hvorfor, men løpsrapportene har derfor latt vente på seg. Her kommer derfor min opplevelse av både KRS og SMVE.

KRS var en ny opplevelse for min del. Jeg har de siste årene brukt samme helg til Røyse Ultra, men i år bestemte jeg meg for å teste løpet i Kristiansand som jeg har hørt så mye bra om. Fredagens flytur fra Gardermoen blei i siste liten gjort om til togtur grunnet streik i SAS. Det ga meg et unikt innblikk i to 13 år gamle jenters oppladning til håndballcup. Jeg forsøkte etter beste evne å skjerme meg selv fra livene deres, men de gjorde ingenting for å hjelpe meg der. Jeg var derfor over middels fornøyd da våre veier endelig skiltes på stasjonen i Kristiansand.

Lørdagen våkner jeg opp til perfekt løpevær. Regn og 9-10 grader. Jeg er ikke typen som trives i varmt vær, så dette var helt perfekt for meg. Jeg valgte å starte i kort-kort, altså shorts og trøye. Det skulle vise seg å holde gjennom hele løpet, så vidt.

Fra starten ved Aquarama går løypa flatt langs sjøen et par km før vi starter stigningen oppover i Baneheia. Jeg hadde to mål med løpet, fullføre og unngå oppkast. Det første målet var jeg trygg på at jeg skulle fikse, men det andre er en evig kamp. Jeg tok det derfor pent og rolig fra start og fortalte meg sjøl at jeg hadde god tid og ikke noe jeg skulle rekke. Jeg visste at løypa var relativt teknisk og med mye kupert terreng. Jeg blei likevel stadig litt overraska over hvor mye opp og ned det gikk. For en som hovedsakelig holder seg i skogene i det indre Østlandet er høydemeter mangelvare. Fram til første drikkestasjon på Hommeren etter drøye 12km følte jeg at jeg løp veldig fornuftig og kontrollert. Jeg forsøkte å holde et jevnt og greit tempo videre der jeg gikk i alle motbakker og løp når det var lettere terreng. Jeg fokuserte på å få i meg litt mat og litt drikke så ofte som mulig. Heldigvis bidro været til at behovet for væske ikke var så stort og det bidro nok mye til at magen forholdt seg ganske rolig gjennom hele løpet.

Farta jeg holdt var ikke høy, men jeg klarte å holde et såpass jevnt driv at jeg stadig tok igjen noen som hadde åpna raskere enn meg. Det er jo i seg sjøl ganske motiverende i tillegg til at det gir selskap underveis. Det var mange motbakker, noen til dels lange, så det blei en del gåing. Alle høydemetrene opp skulle også forseres nedover og det bar etter hvert lårene mine preg av. Det blei tydelig at grunnlaget ikke var all verden. Likevel funka kroppen bra og jeg koste meg i regnet på Sørlandet. Løypa er variert, utfordrende og tidvis veldig flott. Det hadde sikkert vært enda mer å se på hvis ikke tåka hadde liggi så lavt, men litt utsikt fikk vi likevel fra de høyeste punktene.

De siste 15-16 km kjente jeg det godt i beina og holdt mest fokus på å bevare framdrift og ikke gå mer enn nødvendig. Løypa gir deg ikke noe gratis før du er tilbake i byen, så det var bare å bite tenna sammen og kjøre på. Tilbake på asfalt de siste par kilometerne forsøkte jeg meg på en slags sluttspurt, men det var ikke noe å hente, så det gikk pent inn til mål. Jeg har sjelden vært mer fornøyd etter en helt middels prestasjon, men å kunne løpe i nesten 8 timer uten å kaste opp var herlig.

KRSultra anbefales på det varmeste. Et helstøpt arrangement med flott løype, gode mat/drikkestasjoner og bra start/målområde.

Hjemturen gikk med et flyselskap som ikke var i streik og uten fjortis-jenter som hadde vært på håndballcup. Nydelig!

KRS blei en god gjennomkjøring for meg før løpet som etter hvert har blitt en tradisjon, nemlig Soria Moria til Verdens Ende. Det løpet gikk 14 dager etter KRS, ganske perfekt i forhold til restitusjon og litt trening. Jeg har skrevet om SMVE 2 ganger tidligere og anbefaler de som ikke har lest de løpsrapportene om å lese dem hvis de ønsker et innblikk i opp og nedturene ved et slikt løp. Fra årets løp ønsker jeg å fokusere på mange oppturer og en stor nedtur.

I forkant av løpet var jeg veldig rolig. Siste uka bruker å være litt spent og jeg tenker mye på hva jeg skal gjennom, men i år følte jeg at jeg hadde full kontroll og bare skulle gjøre det jeg har gjort mange ganger før. Forhåpentligvis uten oppkast. Løypa er umerka og det å skulle navigere sjøl er et uromoment, men siden jeg har løpt denne løypa tidligere følte jeg at jeg hadde god kontroll her også. Jeg visste stort sett hva som kom når og hvor man måtte være ekstra påpasselig med å følge med på GPS-sporet. Likevel er det utrolig artig hvor mye jeg ikke husker fra år til år.

Været i år var atskillig kjøligere enn de to forrige årene og det bidro nok til at de fleste løp billigere og raskere enn hva tilfellet har vært tidligere. Jeg valgte igjen å starte rolig og kontrollert og fokusere på å bruke minst mulig krefter. Mat og drikke var en prioritering. Jeg fikk følge av mange på vei ut av Oslo og gjennom Bærum og Asker. Ved Lierskogen tok jeg turen innom KIWI og de andre dro av gårde. Dette ga meg roen til å gå et stykke og få i meg både Litago og saft-is. Jeg merka allerede her at magen var lite fornøyd med løping etter å ha fått noe å jobbe med og jeg tok hensyn til dette og gikk en god del. Til tross for dette klarte jeg å holde et greit tempo og på vei inn til Drammen følte jeg meg uforskamma pigg. Kvalmen hadde likevel kommet sigende og jeg tvang i meg litt kjeks og appelsin på matstasjonen. Heldigvis er det mye gåing etter Drammen og jeg klarte å roe kvalmen ned. Inn mot Konnerud fikk jeg følge av en kar som var langt mer opptatt av klokka enn det jeg hadde vært til da og han informerte om at vi hadde holdt et pent tempo og lå an til en slutt-tid på litt over 21 timer. Dette hørtes veldig bra ut, men klok av tidligere skader tok jeg ikke av. Det var fortsatt over 100km igjen.

Kvalmen kom etter hvert tilbake og jeg måtte slippe den lille gruppa jeg hadde følge med. Fokuset var på å unngå oppkast og da gjorde jeg alt jeg kunne for å lykkes med det. Det blei mye gåing opp mot Montebello og på vei inn mot matstasjonen på Hanekleiva. På 3.forsøk klarte jeg å komme inn til matstasjonen der uten å være helt i kjelleren og jeg kunne nyte god service, masse omtanke, cola og buljong. Jeg tok en 20 minutters pause, men følte meg i fin form og kom meg av gårde igjen. Nok en gang blei det en del gåing grunnet litt kvalme og en mage som jobba med næringsopptak, men oppkast blei det ikke. Jeg fikk meget hyggelig selskap av Ingar og i mens praten gikk kom mørket sigende på. Jeg liker vanligvis de mørke timene av dette løpet. Det er en egen stemning da. Lydene forandrer seg, luktene blir annerledes og man skjerper seg på en måte litt. Denne gangen blei natta prega av to ting. Oppkast og trøtthet. Det tok ikke så mange timer fra matstasjonen på Hanekleiva før magen slo seg helt vrang. Det var på en måte litt greit, for med oppkastet forsvant kvalmen, men jeg veit jo hva langtidseffekten av det er. Derfor forsøkte jeg å tvinge i meg en salttablett og litt drikke. Seinere også litt mat, men da kom kvalmen raskt tilbake igjen. I tillegg ble jeg utrolig søvnig. Jeg har opplevd dette på sykkel tidligere og det er ganske skremmende, men på løp har jeg aldri hatt det på denne måten. Jeg prøvde på et tidspunkt å «hvile» øynene i mens jeg småløp og jeg hadde tendens til sjangling flere ganger. Da vi kom til matstasjonen på Hengsrød var jeg derfor overmoden for en liten dupp. Sofaen var «dessverre» ledig, så jeg dumpa ned i den og sovna momentant. Jeg blei vekt etter et kvarter, men ba pent om 15 minutter til. Snille som de var fikk jeg det. Deretter forsøkte de etter alle kunstens regler å få i meg noe næring, men magen min og jeg var lite villige til det. Det blei med en sukkerbit dyppa i appelsin, bittelitt melk, 1dl cola og siste rest av noe Litago jeg hadde igjen. Etter drøye 2 timer fant jeg ut at nå måtte jeg videre selv om jeg fortsatt var småkvalm. Denne lange pausen hadde sendt et hav av løpere forbi meg på resultatlista, det var i hvert fall det jeg følte, men nå hadde jeg uforskamma pigge bein sammenlikna med de andre. Det resulterte i at jeg tok igjen ganske mange løpere de neste kilometerne. Herfra og inn til mål gikk det overraskende lett. Jeg følte med relativt sterk og hadde god kontroll. Sliten var jeg, men det er alle på de siste milene. Kvalmen slapp litt taket og selv om jeg ikke fikk i meg all verden så smilte livet til meg. Dette var i sterk kontrast til fjoråret. Gjennom Tønsberg hadde jeg videosamtale med familien hjemme, siden Selje hadde bursdag. Jeg fikk være med å synge bursdagssang for henne på senga og det ga litt boost til å komme seg til mål. Jeg klarte å kose meg over både Nøtterøy og Tjøme og var fin i kroppen da jeg ankom Verdens Ende. DEILIG!

Etter en dusj blei jeg henta av Hilde, som også hadde møtt meg på Nøtterøy og heia på meg. Jeg hadde ikke planlagt hvordan jeg skulle komme meg hjem fra Verdens Ende, men Hilde ordna opp og jeg fikk sitte på med Jan inn til Oslo og kom meg på et tog der. TUSEN TAKK!

Alt i alt blei det en god opplevelse på SMVE i år og jeg har en mistanke om at jeg kan bli å finne på startstreken neste år også. Vi får se hva resten av dette året bringer.