Rondane 2k maraton.

 

Så var dagen her. Igjen. For tredje gang skulle jeg prøve. Alle Rondanes 2000-meterstopper på under 24 timer. Tilfeldighetene skulle ha det til at det nok engang skulle bli den samme helga i august. For to år siden var det lørdag 18. august. Da var det storm, noen få meter sikt og et tynt islag på den første toppen Veslesmeden. I fjor var det dårlig vær på lørdag, men det skulle bli bedre på søndag som da også ble den 18. august som året før. Denne gangen som året før var Eirik (Totland Pettersen) med og vi kom oss lenger. Men på Høgronden, topp nr 7, innså vi at vi måtte ta det vi trodde var snarveien rundt de siste tre toppene, i stedet for over, da vi måtte på jobb 25 mil lenger sør dagen etter. I ettertid er jeg overbevist om at det ikke var noen snarvei, og det var ekstra bittert at vi ikke prøvde.

I år skulle det gå. Væremeldinga ble fulgt nøye og fridager var holdt igjen for å kunne ta det når det var som best. Dessverre måtte Eirik melde pass i år pga problemer med kvalme og næringsinntak i forbindelse med flere av ultraløpene han hadde vært med tidligere. Jeg fryktet derfor at det ikke skulle bli noe forsøk i år, men Eirik ga meg tips om en som kunne være interessert. Det var Simen Holter, og han var sporty og stilte opp på kort varsel.  Det passet derimot ikke helga jeg hadde siktet meg inn på, så det ble utsatt én uke. På det tidspunktet var det meldt regn i Rondane, og jeg var bestemt på at det ikke ble noe om den værmeldinga holdt seg. Men ettersom vi kom nærmere og nærmere ble værmeldinga bedre og bedre, og vi bestemte oss for å prøve. Som nevnt ble det samme helg som de to foregående årene, men pga skuddår og at vi nå var tilbake på lørdag, ble det denne gangen 15. august. En helt vanlig dato for de aller fleste, men for meg er det en spesiell dato. På dagen tre år tidligere ble jeg hasteinnlagt på Ahus med et potensielt dødelig virusangrep på hjernen. I år har et annet virus, Corona, satt en stopper for alt av løp jeg var påmeldt. New York Marathon var sammen med Oslo-trippelen årets store høydepunkt, og mange løp var satt på planen for å komme i god form til disse. Nå er alle løpene avlyst, og motivasjonen var derfor ekstra stor for at jeg i år, og spesielt på denne datoen, skulle ta alle 2000-meterstoppene i Rondane innen 24 timer og fullføre det som kalles Rondane 2k maraton. Uten tvil årets store mål slik tingene har utviklet seg.

Etter jobb fredag ble bilen pakket og plukket opp Simen. 3-4 timer i bil var greit så vi rakk å bli litt bedre kjent med hverandre og vite litt om hvilke tanker vi hadde rundt turen vi skulle ut på. Etter å ha kommet opp til parkeringsplassen Spranget fredag kveld ble teltet satt raskt opp. Litt rask kveldsmat og noen små forberedelser så var vi trygt i soveposene.

03:00 gikk alarmen og vi kom oss raskt opp, fikk i litt mat og kastet telt og utstyr inn i bilen. Så syklet vi de ca 6 kilometerne inn til start ved Rondvassbu og var klare til årets forsøk ca kvart over fire. Simen hadde i motsetning til meg ingen erfaring med runden og var naturlig nok litt mer spent enn meg på om han skulle klare det, og vi tok det rolig ut fra start og opp mot det første fjellkjeden Smiubelgin og den første toppen – Veslesmeden (2015 moh). På vei opp var det merkbart lysere enn de to foregående årene jeg hadde prøvd, og grunnen til det var helt tydelig bedre vær i år. Skyfri himmel ga oss en fin utsikt mot soloppgangen mellom Austre og Vestre Midtronden rett før vi kom på platået ved Svarthammaren. Derfra var det rett fram og litt opp til Veslesmeden.

Fin utsikt mot soloppgangen mellom Austre og Vestre Midtronden 

Veslesmeden (2015 moh) i boks

Første topp var i boks, og vi kunne begi oss ut på det vanskeligste partiet. Båndet mellom Veslesmeden og Storsmeden er til tider smalt, og det er greit å vite hvor man skal gå. Det gjorde jeg, men lyttet ikke til magefølelsen når hukommelsen sviktet og lot meg lure av hva som så lettest ut, og klarte dermed å velge feil et sted som ga oss en litt mer spennende tur opp til neste topp. 

På vei opp mot Storsmeden Nord (2001 moh)

Men det gikk det også, og vi fikk med oss sekundærtoppen Storsmeden Nord (2001 moh) før vi kom fram til Storsmeden (2016 moh).

Så fortsatte vi videre vestover før vi tok av nord mot Trolltiden (2018 moh). Her er den tynneste eggen og det gikk rolig og kontrollert. 

Starten av eggen ut mot Trolldinen (2018 moh). Den ble litt smalere

Halvveis ut mot toppen fulgte vi den umerka stien litt ned på vestsiden av eggen for å unngå klatring. Det sparte vi nok litt på også ettersom vi kom fram på toppen rett før en som passerte oss rett før vi kom ut på partiet nord mot Trolltinden, men som hadde tatt en mer rett linje mot toppen. Mindre blodig var vi også.

Fra Trolltinden (2018 moh) 

Nå ventet turens mest kronglete steinur ned. I utgangspunktet var det meninga å få tatt denne turen tidligere i år for å kunne ake mest mulig ned på snøfonna som ligger igjen på nordsiden av Trolltinden, men kombinasjonen av at for mye snø hang igjen tidlig på sommeren, familieferie og været som viste seg fra en dårlig side i juli, gjorde at det nok engang havnet på samme helg som tidligere. Denne gangen var det riktignok snø igjen på nordsiden, men den helte for mye mot siden og den førte i tillegg til en liten omvei, så jeg vurderte det dit at den ikke ville spare oss mye tid. Dermed ble det mye stor stein som vi måtte gjennom, men det gikk overraskende greit denne gangen og vel nede fra steinura kunne vi få til litt lett jogg mot bekken Langholskridu. Her fylte vi litt vann og fikk på litt solkrem før vi krysset og kom oss på stien på andre siden av bekken.

På vei ned fra Trolltinden. Mye og stor ur måtte forseres

Deilig å komme ned i Verkilsdalen

Nå var vi inne på den mest behagelige delen av turen, Verkilsdalen. Rundt 5 km med lettløpt sti i rolig tempo var god restitusjon i fantastisk sommervær med behagelig vind i ryggen. Vi gikk så av stien for å kutte rett inn mot Digerronden og spare litt distanse vi ville fått om vi hadde fulgt stien rundt. Ble litt gange i mosekledd fjell før vi kom til Bergedalsbekken hvor planen var å fylle alle vannlagrene før vi tok til på den neste seksjonen med fjell. For å unngå våte sko tok vi av oss før vi krysset, men Simen var så uheldig å miste fotfeste og tok seg for med hånda han holdt sko og sokker i og dynket de godt i bekken… Vi unnet oss en liten pause på andre siden og tok inn litt næring før vi startet på veien opp. 

Pause etter litt skodypping i Bergedalsbekken

Da jeg gjorde et forsøkt sammen med Eirik året før hadde jeg møtt veggen på vei opp mot Digerronden. Heldigvis hadde Eirik mye erfaring med dette etter å ha drevet noen år med ultraløping, så han klarte å overbevise meg om at det ville gå over, noe det også gjorde. Men pauser for hver femtiende høydemeter var kjærkomment da. Jeg var spent på om jeg skulle få det i år også, men nå gikk det mye bedre og vi holdt oss i bevegelse hele veien opp. Tanken om at det var mye mindre opp de neste toppene hjalp også på det mentale. Vel oppe på Digerronden (2015moh) var optimismen på plass. Vi lå omtrent på samme tid som året før, men siden vi nå var ute lørdag, så var det ikke noe stress med jobb som måtte rekkes dagen etterpå. Jeg fikk trua på at i år skulle det gå. 

Opp mot Digerronden (2015 moh)

Utsikt fra Digerronden mot Midtrondene, Høgronden og Rondslottet

Fra Digerronden gikk turen videre mot Vestre Midtronden (2060 moh), sekundærtoppene Øst for Vestre Midtronden (2057 moh) og Vest for Østre Midtronden (2035 moh), og Østre Midtronden (2042 moh) før vi kom til den hittil høyeste toppen på turen, Høgronden (2115 moh). Partiet mellom Digerronden og Høgronden er også til dels steinete, men det går mye greiere å ta seg opp og ned mellom toppene her enn rundt Trolltinden. 

Partiet fra Digerronden til Høgronden via Midtrondene

Fra Høgronden (2115 moh)

Etter en pause på toppen der ble vi enige om at vi hadde god sjanse til å klare alle toppene, og med min erfaring fra fjoråret var jeg overbevist om at det ikke tok noe lenger tid å gå over enn i Illmanndalen rundt de siste toppene.  Tanken på å mislykkes igjen var heller ikke veldig fristende for min del, og heldigvis var Simen innstilt på å gi det et forsøk han også. Vi hadde brukt 13 timer da vi etter pausen startet turen ned fra Høgronden. 

Storronden, Vinjeronden og Rondslottet på vei ned fra Høgronden

Vi siktet oss inn på den retteste linja over Langglupdalen og opp mot Rondslottet, og gjorde vurderinger etter hvert om terrenget tilsa at vi måtte endre på kursen. I starten var flere av steinene litt løse, så det var greit å ha noenlunde kontroll på hvor man skulle trå og tenke to-tre steg fremover hele tiden. Da vi var på ca 1700 høydemeter ble steinene på en mer overkommelig størrelse og etter hvert litt mer vegetasjon. Vi så at vi måtte vende oss litt mer østover for å ikke risikere for bratt terreng de siste 350 høydemetrene, og også for å kunne krysse neste bekk lettest. Nå begynte det ene kneet mitt og blitt litt ømt av å gå så mye nedover, så jeg var veldig klar for å komme meg ned så fort som mulig å begynne å gå oppover igjen for å få en annen belastning. Vel nede ved bekken ble drikkelagrene fylt for siste gang og vi var klare for å starte på partiet med de siste tre toppene. Her møtte vi også et par av deltakerne som løp Rondane 100 som gikk samme helg. 100 miles (drøye 160 km) rundt i Rondane hvor de bare kan løpe å sikle på toppene uten å kunne nye utsikten fram dem. Og jeg er liksom hjerneskadd…. Men, sikkert en fin tur det også, i alle fall en skikkelig utfordring og stor prestasjon, så kudos til de som stilte til start der.

Simen har akkurat startet på vei opp mot Rondslottet 

Ferdig ved bekken startet vi turen oppover mot slottet i Rondane. Jeg merket litt grus i skoa, men tenkte at det kosta mer energi å ta av skoa enn å hanskes med dem den siste biten. Den tanken varte i et halvt minutt, da det plutselig stakk i foten. Små steinene hadde tatt hull på et gnagsår, så skoa måtte av og steinene ut. Skjønte da også at det jeg trodde bare var steiner i skoa også var såre fotsåler. Men nå var det ikke langt igjen, så det var bare å snøre på skoa og komme meg videre. Opp mot Rondslottet (2178 moh) var det T-merket sti, så her var det veldig lettgått, selv om nye 900 høydemetre etter hvert kjentes godt i beina. Hadde en liten dårlig periode mentalt, og motiverte meg med å følge skoa til Simen og ta fem og fem T-er, før jeg sjekket status på hvor høyt vi var på pulsklokka. Simen begynte også å bli veldig sliten nå og vi måtte etter hvert sette oss å ta korte pauser på ett til to minutter. Da så vi at vi hadde noen bak oss, og det hjalp på motivasjonen å se at vi økte luka bakover sakte, men sikkert fram mot neste pause.

Ca klokka 20 nådde vi Rondslottet og var på rundens høyeste punkt, og det var godt å vite at selv om det var noen høydemetre opp til de to siste toppene, så var det netto nedover herfra. Sola sto lavere og vinden hatt økt i styrke så det var på tide å få på jakka igjen. Med godt slitne bein gikk det rolig nedover stien, og de små nedstigningene de største steinene bydde på krevde litt ekstra fokus nå. Det var godt å se Vinjeronden (2044 moh) ikke altfor langt unna, så den lille kneika opp gikk forholdsvis greit. Husket å ta med den siste sekundærtoppen, Nordre Vinjeronden (2030 moh), på vei til selve toppen. Nå var det bare Storronden igjen. I tillegg til å være den siste toppen på denne utfordringen, var det også den eneste toppen i Rondane jeg ikke hadde fått somla meg opp på i løpet av alle årene familien hadde hatt hytte på Kvamsfjellet med utsikt rett inn i denne fantastiske nasjonalparken. Så i tillegg til å nå endelig kunne klare å fullføre Rondane 2k maraton, kunne jeg endelig bli kvitt den skammen.

På plass på turens høyeste punkt, Rondslottet (2178 moh)

Veien videre mot Vinjeronden og Storronden

På Vinjeronden var solnedgangen godt i gang, og vi kunne se skyggen krype godt opp på det siste stigningspartiet vi hadde igjen om mot Storronden. Det hadde vært en perfekt avslutning å komme opp litt før så vi kunne få solnedgangen fra toppen. Etter å ha kommet ned på det laveste punktet hvor stien tar av mot Rondvassbu via Rondholet var Simen veldig sliten og måtte holde rolig fart opp. Jeg hadde derimot litt mer igjen i beina og var motivert til å se sola en siste gang, og tok et bakkedrag på et rundt 150 høydemetre i god steinrøys med til dels store steiner og fikk med meg sola gå ned bak ryggen mellom Svartnuten og Vinjeronden. Så benyttet jeg anledningen til å få på litt ekstra klær mens jeg ventet på Simen. 

Starten av aller siste kneika opp mot Storronden

Sola går ned bak ryggen mellom Svartnuten og Vinjeronden. Rondslottet til høyre

Sammen gikk vi de siste parhundre høydemetrene og nådde toppen på Storronden. En utrolig deilig følelse, men sola var nede og det ville etter hvert bli mørkt så vi fikk gjort unna det siste bildebeviset og kom oss videre uten å nyte øyeblikket for lenge.

To fornøyde karer etter endelig å være på siste toppen, Storronden

Nedover mot Rondvassbu var det rene motorveien av en T-merket sti i forhold til hva vi var vant med, noe som var ekstra deilig å ha på slutten av turen. Øynene våre vente seg til det stadig dårligere lyset og vi brukte ikke hodelykt på veien ned og den avsluttende delen gikk greit selv med slitne bein.

Vel nede på Rondvassbu var det klart. Vi hadde greid det. 19 timer og 13 minutter hadde det tatt. Nå gjenstod bare syklingen ned igjen til Spranget før en times biltur til hytta. Heldigvis var det for det meste nedover mot bilen, og syklene til Turistforeningen trillet veldig godt. En kjærkommen ting på slutten av en så lang tur.

I løpet av turen gikk tankene fra å gjøre dette til en årlig tur, til etter hvert å aldri noensinne gjøre det igjen. Etter en natts søvn og ha våknet til utsikten mot Rondane i solskinn fra skyfri himmel, så heller nok tankene mer mot å gjøre nye forsøk og forbedre tiden. Så får vi se.

Sjekk også https://www.relive.cc/view/vrqoM8jAZKO for å få en visuell gjennomgang av turen.